– Vi visste at livet her kom til å bli annerledes og utfordrende, så vi gjorde det vi kunne for å forberede oss. Da vi flyttet hit fra Angola fylte vi opp med alt av nødvendige artikler som toalettpapir og vaskepulver. Men basisvarer som melk, egg og kjøtt sliter vi ofte med å få tak i. Tørrmelk tar vi med oss fra Norge, sier Arve Aasebø Tjåland.
57-åringen er Statoils eneste norske ansatte igjen i Venezuela, hvor situasjonen gikk fra vondt til verre da oljeprisfallet kom for fullt i 2014. Landet har en omfattende svartebørsbasert valutaøkonomi og skyhøy inflasjon.
Statoil er også det eneste norske selskapet i Venezuela, ifølge Lars Ole Vaagen, som er ambassadrør ved ambassaden i Columbia, som også dekker Venezuela.
Tjåland har bakgrunn som siviløkonom og politi, og begynte i Statoil i 1990. De siste 15 årene har han stort sett jobbet internasjonalt, i Aserbajdsjan, Brasil, Angola og Venezuela, i forskjellige roller. Aftenbladet har tidligere laget en reportasje om Tjåland og familien da de bodde i Brasil.
Slik endte Venezuela i dyp krise
I dag er han finansdirektør og styrer Statoil-skuta i Venezuela sammen med den lokale landsjefen Luisa Cipollitti.
I november i fjor kom han til Venezuela fra Angola. Hans forrige opphold i landet var i perioden 2006–2008.
I Venezuela i over 20 år
Statoil har vært i Venezuela i mer enn 20 år, hvor de nå har rundt 30 ansatte.
NÆRBUTIKKEN: Slik ser det ut i en av matbutikkene i hovedstaden Caracas, hvor ekteparet bor.
Tjåland er den eneste utledningen ved hovedkontoret i Caracas – og følgelig eneste nordmann. Før hadde de langt flere ansatte.
– I perioden 2006–2008 hadde vi på det meste 60–70 ansatte og 15 var utlendinger, men da oljebransjen ble nasjonalisert i 2007 har vi fått gradvis færre. De har hovedsakelig dratt på grunn av mindre aktivitet, men vi har også blant annet måtte sende hjem en nederlandsk familie som bor i Norge tidligere i år fordi situasjonen i landet er som den er.
Det er hovedsakelig to prosjekter Statoil i Venezuela er engasjert i:
** Tungoljeprosjektet Petrocedeno, tidligere kjent som SINCOR. Statoil har en eierinteresse på 9,7 prosent, og en lisens frem til 2032. Her produseres det rundt 11.000 fat om dagen fra Statoils andel.
** I 2007 ble det gjort et gassfunn på grensen mellom Trinidad og Tobago. Her har man avventet en avtale mellom T & T og VNZ om hvordan ressursene skal utnyttes. Etter flere år med stillstand, skjer det nå bevegelser. Statoil er operatør og har en eierinteresse på 51 prosent.
Castro vedgår at krisen i Venezuela påvirker
Skjermer oljeproduksjonen
Selv om situasjonen i landet er svært betent, gjør imidlertid myndighetene det de kan for å skjerme oljeproduksjonen, som står for 96 prosent av landets eksport.
– Som følge av dette har ikke situasjonen gått dramatisk utover antall fat produsert i Petrocedeno-prosjektet, men driften har blitt mye vanskeligere og mer utfordrende, sier Tjåland.
Ting man ofte tar for gitt er langt vanskeligere å få fatt på i Venezuela.
– Det er vanskelig å få tak i reservedeler eller oppgradere utstyr på rafinneriet og boreriggene. Biler og dekk er også mangelvare. Bremseklosser og batterier er ting det er nærmest umuløig å få tak i. Det påvirker jo driften, men på vår andel har vi klart å forhindre at produksjonen har minsket mye.
– I tillegg er det driftsmessige utfordrende på grunn av valutaproblematikken, med en lokalvaluta som stuper i verdi.
Artikkelen fortsetter under bildet.
PÅ RULLESKI: I helgene pleier ekteparet å være på tur i fjelllet.
Tøff hverdag
Også hverdagen kan være tøff, selv om man er nordmann i Venezuela.
– Vi er alle sammen påvirket av det praktiske, men det er verre for de lokale. Jeg har mange ansatte som kan stå syv timer i matkø, men ende opp tomhendte. Det er tøft, selv om de får hjelp som Statoil-ansatte, blant annet gjennom private helseklinikker.
Tjåland og kona Berit ofte er ofte utenfor Venezuela, og da fyller de opp matskapene.
– Vi tar med oss tørr og frossen fisk. I tillegg hamstrer vi opp med for eksempel makrell i tomat oghavregryn, pasta og andre tørrvarer. Det er ikke så lett, men så lenge man er forberedt, går det fint. Grønnsaker er det ikke noe problem å få tak i.
For å få tak i kjøtt må de ofte ta turen til en «tysk» by halvannen times kjøretur fra Caracas. Dessverre er det fåtallet som har råd til å betale den ekstra prisen.
USA starter samtaler med kriserammede Venezuela
Må kjøres overalt
Ekteparet bor i en leilighet i hovedstaden Caracas. De får ikke lov til å bo i enebolig på bakkenivå, av sikkerhetsmessige grunner.
– Situasjonen er en helt annen sammenlignet med da vi var her sist i 2006–2008. Da kunne vi gå i gatene, kjøre T-banen og både Berit og jeg samt eldstemann kunne kjøre selv i byen. Nå må vi kjøres overalt. Det er nesten ikke folk å se i gatene etter klokken 21.
Saken fortsetter under annonsen.
De lokale ansatte blir oppfordret til å komme seg hjem før det blir mørkt.
Det er imidlertid noen unntak i Caracas.
– Vi har såkalte grønne områder, og det å gå i fjellet her er ikke noe problem. Det er helt fantastisk med fjelltopper høyere enn Galdhøpiggen. Dit drar vi i helgene. Jeg går også mye på rulleski. På søndagsmorgener stenger de nemlig av det det som i Oslo vil være Ringveien. Da er det mange folk ute som sykler, løper, jogger og bruker longboard. Det er til og med to venezuelanske brødre som står på rulleski. Deres mål er å delta for Venezuela i vinter-OL.
Artikkelen fortsetter under bildet.
KRISE: Det offentlige helsevesenet er under sterkt press, og det mangler både medisiner og utstyr til pasienter. Bildet er fra universitetssykehuset i byen Merida I Venezuela 17. juni. Det private helsevesenet er på lang nær like utfordret.
I dag hadde de ikke fått lov til å komme til Venezuela med familie.
– Å ha tenåringer eller barn innelåst i en leilighet og kjørt til og fra skolen fungerer ikke. Noen selskaper tillater det fortsatt, men det gjør ikke vi. Det er ikke mulig å leve et normalt tenåringsliv her.
Venezuelas nabo med forslag: Vil bytte toalettpapir mot olje
Ansatte blir kidnappet
Ekteparet har i tillegg et sosialt nettverk som gjør at de kan leve et forholdsvis normalt liv.
– Vi har folk å besøke, og vi får ofte besøk. Men vi kan ikke gå gatelangs. Ofte hører vi om folk som blir ranet og ekspress-kidnappet. 75 prosent av mine ansatte har vært såkalt ekspress-kidnappet.
På tross av situasjonen har Statoil formelt et langsiktig perspektiv på Venezuela basert på Petrocedeno-lisensen.
– Her er det ingen risiko for ikke å finne olje, og Venezuela har mye ressurser. Risikoen ligger i det som skjer på overflaten, knyttet til utvinning og det å være i landet. Nå er vi i et såkalt “survival mode” og prøver å holde det flytende til ting blir bedre. Litt interessant er det å se at representanter for oljeselskaper som forlot landet etter nasjonaliseringen i 2007, nå sender delegasjoner for å vurdere nye mulige prosjekter her.
– I tillegg ser vi at amerikanerne er i ferd med å opprette fulle diplomatiske forbindelser med Venezuela igjen. De har ikke hatt en ambassadør her siden 2010. Det ser vi som et veldig positivt tegn.
No comments:
Post a Comment