Hei, du. Jeg ser deg. Jeg ser deg på kjøpesenteret på formiddagen. Jeg ser deg langs veiene på ettermiddagen. Jeg ser deg i byen om nettene. Jeg ser deg. Og jeg ser telefonen din. Du prøver å skjule den, men det er tydelig hva du driver med. Du filmer.
På mobilskjermen din ser du meg. Du ser oss. Vi er kledd i en rød uniform. Vi har en gul vest hvor det tydelig står merket “ambulanse”. Ofte sitter vi bøyd over en tredje person. Denne personen trenger vår hjelp. Denne personen kan ha fått brystsmerter på butikken, sklidd på isen langs veien, eller drukket for mye på et av byens utesteder. Denne personen ser deg ikke.
Men jeg gjør det. Jeg ser deg. Noen ganger ser det ut som du skjønner alvoret. Noen ganger ser du likegyldig ut. Noen ganger smiler du og ler. Men alle gangene fortsetter du å filme.
Innlegget er først publisert hos Nordnorsk debatt.
Hver gang jeg ser deg, sitter jeg igjen med noen spørsmål. Hvorfor filmer du? Hvorfor ønsker du å forevige øyeblikket hvor denne personen — som du ikke kjenner ved navn eller forhistorie — er sårbar og trenger hjelp?
Jeg tror ikke du bevisst forsøker å provosere, selv ikke når du står helt inntil oss. Jeg tror ikke du mener at det er av allmenn interesse. Jeg tror heller ikke vennekretsen eller familien din har interesse av å se videoen.
Jeg vet ikke hvorfor du filmer. Og dersom jeg skal være ærlig, vet jeg heller ikke om jeg ønsker å vite det.
Det jeg derimot ønsker, er at du skal ha respekt. Ha respekt for personen som ligger der. Ha respekt for oss som forsøker å hjelpe.
Istedenfor å være til bry, kan du hjelpe selv. Fortell personen som har vondt i brystet at hjelpen er på vei. Tilby jakken din til personen som har falt på isen. Legg personen som har drukket for mye i sideleie.
Men vær så snill: Legg vekk telefonen etter at du har varslet. Vær et medmenneske. Ikke la meg se deg. Ikke på den måten.
Lik Dagbladet Meninger på Facebook.
No comments:
Post a Comment